Norges mest undervurderte lederrolle

Du har aldri hørt om dem på BI. McKinsey lager ikke rapport om dem. På Beitostølen, i minus femten grader med neglesprett og istapper i øyevippene, utdannes Norges beste ledere.

Hver vinter ankommer en gjeng studenter fra Norges idrettshøgskole til Beitostølen. De har lest pensum om treningslære, fysiologi og idrettspsykologi. De kan teoriene. Så får de utdelt en blind skiløper og beskjed om å lose vedkommende trygt over fjellet.

Ingen lærebok forbereder deg på det.

For hvordan forklarer du en sving til noen som aldri har sett en sving? Hvordan beskriver du at terrenget “åpner seg”? Hvordan bygger du tillit med en fremmed på femten minutter, tillit nok til at vedkommende setter utfor bakken, med livet i dine hender og dine ord?

Dette er ikke en metafor for ledelse. Det er ledelse.

Ledelse uten tittel
På Handelshøyskolen lærer du å lede nedover. Du får ansvar for budsjetter, prosjekter og mennesker som står under deg i et hierarki. Du lærer å delegere, motivere og måle. Det er nyttige ferdigheter. 

På Beitostølen lærer du noe annet, å lede uten makt.

Ledsageren har ingen tittel, ingen lønn, ingen mulighet til å si “fordi jeg er sjefen”. Alt du har er stemmen din, ordene dine, og evnen til å se verden gjennom øynene til noen som ikke ser. Det er en heftig øvelse i empati. Og empati, viser det seg, er den lederkompetansen næringslivet desperat leter etter, men sjelden finner i et klasserom.

Den kongelige leksen
Det finnes én organisasjon i Norge som har forstått dette, det norske kongehuset.

Når kronprins Haakon besøker en bedrift, snakker han ikke om seg selv. Han stiller spørsmål. Han lytter. Han får mennesker til å føle seg sett. Så går han videre til neste rom og gjør det samme, time etter time, dag etter dag.

Det er en ledsagerrolle. Han og familien gjør akkurat det samme når de stiller opp for oss på Beitostølen. 

Kongehuset leder gjennom tilstedeværelse. Ved siden av, ikke foran, og ved å løfte andre, ikke seg selv. Det er kanskje derfor monarkiet fortsatt har legitimitet i et land som ellers er allergisk mot hierarki.

Det er det studentene fra NIH lærer i løypa på Beitostølen. De lærer at den viktigste jobben en leder har, ikke er å skinne selv, men å sørge for at andre krysser målstreken.

Skolen ingen snakker om
Norges idrettshøgskole har gjort ledsagertjenesten til en integrert del av studieløpet. Det er pensum. Det er ikke valgfag eller et koselig frivillig-initiativ.

Tenk på det. Norges fremste utdanningsinstitusjon for idrett slår fast at å ledsage funksjonshemmede er like viktig som anatomi og biomekanikk. De har forstått at den beste måten å lære om mennesker, er å faktisk være der for et menneske.

De er ikke alene. Studenter fra Universitetet i Innlandet stiller opp, år etter år. Høgskulen på Vestlandet sender sine folk. Under Barnas Ridderuke kommer elever fra Lidar skule. Det er skoleelever som plutselig må forklare verden til et barn som opplever den annerledes.

Det finnes ingen norsk lederutdanning som gir denne erfaringen. Ingen MBA, ingen executive program, ingen “ledelse i endring”-kurs på et fjellhotell med spa.

Bare snø, svette og tillit.

Hva du faktisk lærer
En ledsager lærer å kommunisere presist. Du kan ikke si “se opp!” til noen som verken ser opp eller ned på livet. Du må finne nye ord for alt du tar for gitt.

En ledsager lærer å lese andre mennesker. Du må merke når rytmen endrer seg, når pusten blir tyngre, når frustrasjonen bygger seg opp, og tilpasse deg før det blir et problem.

En ledsager lærer å feile. Noen ganger gir du feil beskjed. Da ligger dere begge begravd i dyp snø. Du må reise deg opp, beklage, og prøve igjen. Det er ingen skjema eller HR-avdeling å overlate problemet til. Det er bare to mennesker som må finne ut av det sammen.

En ledsager lærer at ledelse ikke handler om en selv. Det er den viktigste leksen av alle.

En utfordring til næringslivet
Har du ansvar for ansettelser? Neste gang du ser en CV med “ledsager under Ridderrennet” på listen over frivillig arbeid, stopp opp.

Dette mennesket har stått i situasjoner du ikke kan simulere i et assessment-senter eller lære via powerpoints. De har tatt beslutninger i sanntid, med konsekvenser som ikke kan angres med ctrl z. De har bygget tillit med fremmede, kommunisert under press, og satt noen andre foran seg selv.

De har gjort jobben som mange ledere aldri lærer.

De har også gått en perfekt skole i å lede neste generasjon arbeidstagere, generasjon Z. Det handler om å erstatte kontroll med relasjoner og samhandling. En tydelig forventningsavklaring fungerer som kontrakt og skaper psykologisk trygghet til å yte. Ledsageren blir en fasilitator som sikrer fremdrift gjennom gjensidig tillit og kontinuerlig dialog, fremfor kommandoer.

En kjærlighetserklæring
Dette er en artikkel om ledelse. Det er også en kjærlighetserklæring. Til studentene fra NIH som reiser til Beitostølen og gjør Ridderrennet mulig. Til de fra Universitetet i Innlandet som stiller opp. Til folka fra Høgskulen på Vestlandet. Til elevene fra Lidar. Til Forsvarets gutter og jenter som kommer tilbake som reflekterte voksne. Til alle som har tatt på seg oppgaven og sagt “Jeg går foran. Stol på meg.”

Dere blir ikke nevnt i lederartikler i Dagens Næringsliv. Dere får ingen bonus eller aksjeopsjoner. Dere gjør noe som nesten ingen andre gjør. Dere lærer å lede ved å tjene. Det er den eneste lederstilen som virkelig varer. 

Bare spør en likanes kar ved navn Haakon. Han kommer nok ikke til å svare. Han kommer til å spørre hva du tenker, og lytte til deg. 

Ridderrennet er en skole. Ledsagerne er elever og lærere, på samme tid.