Når kroppen svikter må sjelen ha pass
Det raser en debatt om skjermtid. Den mangler viktige nyanser. Og Beitostølen sitter allerede på nøkkelen til fremtiden.
Vi er alle bare midlertidig funksjonsfriske.
Se på hendene dine. Ikke slik de er nå mens du scroller ubesværet på telefonen, men slik de vil se ut i 2050. Huden er papirtynn, leddene verker, og motorikken som lot deg skrive meldinger i rasende tempo, er redusert til skjelvende bevegelser. Du sitter i en stol som former seg etter en kropp som ikke lenger lystrer. Vennene dine er enten borte, demente, eller så har de flyttet til en solkyst du ikke lenger orker å reise til. Verden utenfor raser videre i et tempo som gjør deg svimmel. Din verden har krympet til størrelsen på stua.
Følelsen av å være utenfor er ikke lenger en abstrakt frykt du leste om i avisen. Det er din nye realitet. Du er blitt “de andre”.
Det er i dette øyeblikket paradokset treffer deg med full tyngde. Apparatet i hånden din er ikke lenger en kilde til dårlig samvittighet over skjermtid. Det er den eneste navlestrengen du har igjen til sivilisasjonen.
Mot dette bakteppet vi kan se historien til Mats Steen som et proof of concept for vår egen alderdom.
Det digitale janusansiktet
Du kjenner historien. Foreldrene trodde Mats var ensom, men oppdaget at han som Lord Ibelin Redmoore i World of Warcraft var en høvding, en flørt og en sjelesørger. Han levde et fullverdig liv, bare ikke i den fysiske dimensjonen. Han oppnådde sosial verdsetting, en forutsetning for et godt liv, på en arena der rullestolen var usynlig.
Likevel står vi i en merkelig spagat. Mens Mats fant sosialt liv gjennom skjermen, forteller psykologer og sosiologer at generasjonen etter ham er i ferd med å miste det. De peker på angst og depresjon som går rett til himmels i takt med smarttelefonens utbredelse. Stanford-professor Anna Lembke kaller telefonen en “moderne sprøyte som leverer digitalt dopamin”.
Hvordan kan samme teknologi være Mats Steens kall og ungdommens forbannelse?
Svaret ligger i nyansene som ofte forsvinner i debatten. Amy Orben ved Cambridge University har funnet at det ikke er skjermtiden som er problemet, men bruksmønsteret. Passiv scrolling skaper misunnelse. Aktiv deltakelse, som å bygge et samfunn i Azeroth, skaper mening.
Fra Beitostølen til cyberspace
Norge har en unik historie å trekke på, som kan løse den menneskelige siden av teknologien.
Ut av Ridderrennet sprang Beitostølen Helsesportsenter og et fagfelt som handlet om «tilpasset fysisk aktivitet». Helt sentral her var blant andre Inge Morisbak, med en revolusjonerende enkel filosofi: Vi skal ikke fikse mennesket så det passer inn i idretten, vi skal tilpasse idretten så den passer mennesket.
Nå trenger vi Inges tankegods tilsvarende til en enkel filosofi for tilpasset sosial tilknytning.
Vi må få på plass “digitale ergoterapeuter” og “sosiale teknologer”. Disse skal fungere som loser inn i digitale fellesskap. Vi trenger moderatorer og tilretteleggere som skaper trygge rom for alle, også eldre, slik Stuart Duncan gjorde med Autcraft, en Minecraft-server skreddersydd for barn med autisme.
Og vi trenger aktørene som kan tilkoblingsteknologien. Ja, som telekombransjen og leverandørene av digital kommunikasjon.
Vi må bevege oss fra passiv underholdning til aktivt fellesskap. AI-kompanjonger og roboter kan dempe angst, men som MIT-professor Sherry Turkle kaller det, det er “illusjonen av selskap uten vennskapets krav”. Blir du virkelig syk, trenger du en hånd å holde i. Det er ikke robotens. Den hånda er kald.
Løsningen kan være å bruke AI som en Kirsten Giftekniv. En algoritme som finner den ene personen i Nederland som også elsker orkideer og har mistet en ektefelle, og kobler dere sammen. Da er ikke teknologien en erstatning for den varme hånden, heller en hanske som gjør at hånden din kan nå frem.
Broen vi må bygge
Vi er på full fart på vei inn i en eldrebølge og ensomhetsepidemi. Å tro at vi kan løse dette med fysiske besøk, er matematisk naivt. Vi kommer til å mangle hender.
Vi må slutte å demonisere skjermen og begynne å demokratisere den.
Mats Steen ble fanget opp av et fellesskap, mennesker som valgte å investere i hverandre gjennom et digitalt medium. Tastaturet var broen. Inge Morisbak har alt knekt koden. Vi må tilpasse teknologien så den passer mennesket.
Når du en dag selv sitter der og verden har krympet inn til fire vegger, bryr du deg ikke om teknologien er “naturlig” eller ikke. Du vil bry deg om det finnes noen i den andre enden som vet at du finnes.
La oss sammen bygge den broen med omhu.
