Er dere klare for paralympics i ensomhet?

De ser helt friske ut. De løper til bussen, de scroller feeden og de sitter på dyre, ergonomiske stoler på hjemmekontoret. Likevel er de i ferd med å kvalifisere seg til en idrettsgren vi i funksjonsnedsatte-miljøet har dominert altfor lenge.

Vi snakker om de "nye" funksjonshemmede. Dere der ute, de tilsynelatende funksjonsfriske.

Som en organisasjon for blinde og funksjonsnedsatte har vi lenge hatt monopol på utenforskap. Vi har kjent på den tunge stillheten når døren lukkes, og invitasjonene som uteblir fordi “det sikkert blir så mye styr med rullestolen”. Nå ser det ut til at dere funksjonsfriske puster oss i nakken på statistikken. Dere vil visst ikke være dårligere.

En ny folkesport
Vi burde søke om nye grener i paraidretten. Hva med “100 meter stille lengsel”? Eller “lagidrett uten lag”? For ikke å snakke om den potensielle folkefavoritten, øvelsen “synkronsvømming i sosiale medier”. Alle sammenligner seg med hverandre og drukner litt innvendig, helt samtidig.

Det er ironi og galgenhumor, men alvoret er tungt som bly. Ensomhet stopper nemlig ikke ved den hvite stokken eller krykkene. Den har begynt å ramme deg som haster til jobben, og deg som sitter igjen i leiligheten etter enda en dag på Teams.

Tallene er flersomme
Globalt er to av tre funksjonshemmede kronisk ensomme. Det er brutale tall. Ser vi på dere «friske», må vi nesten rope varsku fra kommentatorbua: For se på de mellomtidene! Dere er i ferd med å tette luken. Over 20 prosent av den “friske” befolkningen i Norge er nå ensom! Det er én av fem. Det er tommelen på din egen hånd, fredagen i arbeidsuka, samt keeperen og høyrebacken på landslaget. Det er nok folk til å fylle Ullevaal Stadion førti ganger!

Blant unge i Norge står over 100.000 utenfor jobb og utdanning, mange isolert bak en skjerm. Hjemmekontoret har gjort at arbeidstakere over 55 føler seg forlatt. Det er “to indre og vekk me'n!"

Det sprer seg som en stille zombie-apokalypse, vi går rundt som levende døde i hvert vårt lille, digitale fort. For å refere til The Walking Dead, Peer Gynt og Kierkegaard i en og samme setning, “Det er vi som er de levende døde”.

Når ensomhet blir diagnosen 
Vi må slutte å se på ensomhet som bare en kjedelig følelse. Det er på tide å kalle en spade for en spade. Den som er kronisk ensom, uansett utgangspunkt, er sosialt funksjonsnedsatt.

Forskningen er glassklar. Ensomhet reduserer kognitiv kapasitet, produktivitet og kreativitet akkurat som en fysisk skade kan gjøre. WHO kaller det en global helsetrussel. Risikoen for hjerteproblemer, demens og tidlig død er like høy som om du røykte 15 sigaretter om dagen.

Så, kjære funksjonsfriske som sitter alene, velkommen i klubben! Vi skulle ønske at dere slapp, men nå som dere først er her, kan vi kanskje slå oss sammen?

Vi har rutinen dere mangler 
Her ligger nemlig håpet, og kanskje løsningen. Vi som har levd med begrensninger lenge, er på sett og vis veteranene i dette gamet. Vi har utviklet strategier for å overleve stillheten som resten av samfunnet nå sårt trenger å lære.

Vi vet hvordan man bygger små, trygge nettverk når man ikke kan løpe ut på byen hver fredag. Vi vet verdien av å spørre “hvordan har du det, egentlig?", fordi vi kanskje ikke kan se på ansiktet ditt at du har en dårlig dag. Vi har lært oss at teknologi kan være en bro, ikke bare en vegg.

Historier som Mats Steen, gameren "Ibelin", viser oss alle hvordan digitale rom kan gi enorm sosial kraft til noen som ellers aldri hadde forlatt soverommet. Hvis vi bruker teknologien riktig, med universell utforming, kan online fellesskap redusere ensomhet drastisk. Det krever at vi logger på for å møtes, ikke bare for å sammenlignes.

La oss trene sammen 
Vi trenger ikke flere rapporter som støver ned. Vi trenger en ny lagånd.

På arbeidsplassen
La oss innføre hybride modeller som faktisk fungerer. En ekte kaffepause er verdt mer enn hundre likes på intranettet. Ledere må lære seg å se tegnene på isolasjon, enten den ansatte er låst til en rullestol eller dyr kontorstol på Aker Brygge.

I samfunnet
La oss tenke breddeidrett for ensomme. Vi som har kjempet for tilgjengelighet i årevis kan bidra med kurs i resiliens, psykologisk motstandskraft. Dere funksjonsfriske kan bidra med logistikk, transport og en hjelpende hånd. Sammen kan vi bli hverandres ressurser, sammen skaper vi psykologisk trygghet.

“Herr Gorbatsjov, riv ned denne muren!"
Ensomhet burde vært storpolitikk. Ensomhet er ikke en personlig svakhet, verken for oss med diagnose eller for dere som har fått livet i fleisen. Det er et samfunnsproblem vi bare kan løse ved å rive ned veggene mellom oss og dem.

Paraidrett
Når jeg tenker meg om, så er ideen om paraidrett i ensomhet egentlig ganske så genial. Et Norgesmesterskap i ensomhet ville paradoksalt nok blitt årets mest sosiale event. Tenk deg speakeren over anlegget: “Deltaker nummer 4 i bane 2 er dessverre diskvalifisert for å ha vekslet et smil med sidemannen!”

Det er den eneste idretten som kollapser i det øyeblikket den lykkes. Samler vi troppene, ryker hele premisset. Akkurat den typen selvmotsigelse heier vi på! 

Så, skal vi ta en kaffe? Vi spanderer, hvis du holder døra.