Dronningen fikk klar beskjed: - Snyt deg i votten!

Av alle de oppdragene de kongelige utfører, er det få som kler av dem den formelle rollen like effektivt som Ridderrennet. Det er en arena der kongelig etikette må vike for naturens brutale ærlighet. Som Erling Stordahl så treffende sa det: “Felles tretthet bryter ned alle formelle barrierer som stenger for en ekte menneskelig kommunikasjon”.

Det er nettopp denne felles trettheten som er kjernen i samarbeidet som nå går inn i en ny æra. Det kongelige hoff har nylig bekreftet at H.K.H. Kronprins Haakon fører videre beskytterskapet for Ridderrennet. Dette er mer enn en formalitet. Det er en bekreftelse på en tradisjon som strekker seg over fire generasjoner. Det demonstrerer et kongehus som ikke bare ser på, men som deltar.

Ikke tid til nese-puss
Det finnes knapt et bedre eksempel på hvordan Ridderrennet snur opp ned på hierarkiet enn historien om Dronning Sonja fra 1979. Hun stilte som ledsager for den blinde skiløperen Aud Berntsen. Aud hadde ett mål for øye, hun skulle vinne. Da Sonja underveis forsiktig ba om å få bremse litt ned for å pusse nesen, fikk hun klar beskjed fra den andpustne og seierssultne Aud: “Snyt deg i votten, det gjør jeg!” 

Om dronningen faktisk fulgte rådet vites ikke, men Aud vant sin klasse. Historien illustrerer poenget perfekt. I løypa på Beitostølen er du ikke først og fremst kongelig, du er makker som skal i mål.

Kong Olav i anorakk og sixpence
Det hele startet med kong Olav V. Allerede ved det første rennet i 1964 sto han ikke bare for åpningen. Han spente på seg skiene og gikk hele den 25 kilometer lange traseen. Bildene av kongen som hilser publikum, sliten og glad i anorakk og sixpence, satte standarden.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Kong Olav viste en folkelighet og respekt for arrangementet som stakk dypt. Da familie etterpå deltok på banketten, ble det servert rømmegrøt av lokale damer i bunad. Kongefamilien var ikke snauere enn at de fulgte opp den gode, gamle skikken med å smake på alle de 20 forskjellige grøttypene. 

Det fortelles fra kvelden at kronprins Harald etter måltidet tørt kommenterte med det gamle kvadet: “Drep meg, Herre Konge, men ikke med graut!”.

Å bli fraglidd som kronprins
Inkludering handler også om å anerkjenne andres styrke, uavhengig av funksjonsevner. Da kronprins Haakon stilte som ledsager for den blinde topputøveren Helge Flo, fikk han kjenne på presset. Flo var diplomatisk og sa han gledet seg til en hyggelig tur. Haakon fikk seg en skikkelig gjennomkjøring. Kronprinsen var brutalt ærlig under løpet: “Jeg har ikke sjanse til å holde følge!”

Også prinsesse Märtha Louise har fått erfare at rollen som ledsager ikke er noen spasertur. Hun gikk med Kjetil Korbu Nilsen. “Vi snakket en del sammen til omtrent halvveis, da ble det brått stille fra min side”, fortalte Märtha Louise lattermildt etter løpet, om kreftene som tok slutt. 

Kommunikasjon i storm
Det sterkeste bildet på dette unike samarbeidet er fra 1973. Daværende kronprins Harald var ledsager for døvblinde Halvdan Larsen. I sterk vind og tett snøvær kommuniserte de ved at kronprinsen skrev bokstaver i hånden til Halvdan. Der, midt i stormen under Bitihorn, oppsto en samtale om idrett og naturopplevelser som overskred sansetap og kongelig distanse.

Fremtiden er sikret
Kronprins Haakon står for årets store julegave til Ridderrennets medlemmer og alle andre med funksjonsnedsettelser i Norge! Han har takket ja til å videreføre arven som beskytter. Det sender et kraftig signal. Kongehuset ser fortsatt verdien i Ridderrennets misjon. Vi er alle like når startskuddet går.

(Teksten fortsetter etter bildet)

Sirkelen er også sluttet. Fjerde generasjon, prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus, har allerede debutert som medaljeutdelere.

Fra kong Olavs første stavtak i 1964 til dagens moderne renn, har Kongehuset vist oss at ekte inkludering handler om å stå skulder ved skulder, og av og til få beskjed om å snyte seg i votten.

(Kilde: Ridderrennet på Beitostølen - mulighetenes arena i 50 år)