Beitostølens Jedi-akademi

Hvem er det egentlig som leder hvem i sporet?

Lukk øynene et øyeblikk. Kjenn den skarpe lukten av frostrøyk. Hør knirkingen av ski mot hardpakket snø. Så, gjennom den iskalde vinden i slalåmbakken, de taktfaste kommandoene: Høyre... venstre... brems... NÅ!

Velkommen til Ridderuka på Beitostølen. Verdens største årlige vintersportsuke for syns- og bevegelseshemmede. Stedet hvor vi tar et vennskapelig, men knallhardt oppgjør med en myte. Når storsamfunnet skal snakke om paraidrett, tyr det gjerne til den seiglivede klisjeen om den sterke, funksjonsfriske hjelperen som uselvisk guider den “trengende” utøveren over fjellet. En slags velmenende redningsaksjon i cordfløyel og blå Swix.

Har du stått på startstreken på Beitostølen, vet du at det der er tull.

Hvem er egentlig Yoda?

Se for deg en 20 år gammel rekrutt fra Forsvaret. Sekken er pakket, uniformen er strøket, kroppen er ung og sterk. Han drar til fjells i en ubevisst og ganske sjarmerende tro på at han skal være Batman som passer på Robin. Kanskje føler han seg som Obi-Wan Kenobi som skal veilede en fersk padawan gjennom snøstormen.

Så går startskuddet.

Plutselig skal 20-åringen fungere som øyne for en synshemmet utøver som dundrer ned en fjellside i flatt lys. Og studenten fra idrettshøyskolen skal synkronisere stavtakene med en bevegelseshemmet veteran som har gått Ridderrennet tyve ganger før og som overhodet ikke har tenkt å la en valp ødelegge vinnertiden. Det er akkurat da frostrøyken letter, og det går opp for ledsageren hvem som faktisk er lærlingen her. Bare spør brigader Sonja hvordan det oppleves. 

Han er Luke Skywalker på første skoledag. Den sanne Jedi-mesteren? Det er deltageren ved siden av ham. Den som alltid har vært det.

Mental råskap og Ted Lasso-vibber

Å overlate sin egen fysiske trygghet til en stemme på fjellet og stole blindt, bokstavelig talt, på et annet menneske i høy fart, er ikke en svakhet. Det er den ultimate formen for lagarbeid. Det krever en mental råskap de færreste av oss er i nærheten av å besitte. Og det er deltagerne som er premissleverandørene.

Gjennom denne råskapen tvinger de sine ledsagere til å utøve ekstrem presisjonskommunikasjon. Når Jedi-mesteren trenger en retningsbeskrivelse nå, holder det ikke å nøle eller pakke det inn i bomull. Du leverer, eller du står i veien.

Ikke bli engstelig. Det er ikke bare krav. For deltagerne våre leverer også et Ted Lasso-nivå av optimisme og lagånd i motbakkene. De krever det beste av ledsageren sin, tilgir dem øyeblikkelig når de beskriver svingen to sekunder for sent, og etterlater dem som litt bedre og mye svettere mennesker enn de var før start.

Som en ledsager oppsummerte det: Jeg kom hit for å hjelpe noen, jeg drar herfra etter å ha blitt hjulpet selv. Det er Ridderuka i en setning.

Norges råeste kræsjkurs

Det kong Olav skjønte for 60 år siden, er at Ridderrennet er et av Norges viktigste arrangementer for mangfold og inkludering. Det holder ikke med en PowerPoint i et konferanserom med for sterkt lys og lunken kaffe. Mangfold handler ikke om passiv veldedighet eller festtaler med riktige ord i riktig rekkefølge. Det handler om å oppdage og oppleve det. Så det setter seg varig i hodet på folk. 

Slik som vi gjør det på fjellet, med svette rennende nedover ryggen og melkesyre i lårene. To helt forskjellige mennesker med ulike forutsetninger er den absolutt beste oppskriften på et uslåelig team.

For ledsager- og støtteapparatet er Ridderuka Norges råeste lederskole. Et kræsjkurs i krisehåndtering, empati og radikal tillit som du aldri kan lese deg til i et auditorium. Her er pensum et hundespann i motvind og parallellslalåm med hjertet i halsen. Eksamen er lørdag, og den heter Ridderrennet. Det er deltagerne som er lærerkreftene. Det har det alltid vært.

Spranget

Som vi var inne på her, ridder Sigvat kastet seg over juvet i Sjoa med den han elsket i armene, uten å vite om han ville lande. Det er blitt en metafor for hele uka.  

Spranget fra det vi tror vi ikke kan, til å oppdage at vi kan langt mer enn vi aner.

Det spranget tas hver eneste mars. Av en 14-åring som spennes fast i sitski for første gang. Av en veteran som jager sin egen rekord. Av en student som plutselig forstår at ledelse handler om å lytte. Av en frivillig som oppdager at den viktigste kompetansen hun har er å se et annet menneske.

Så til dere sjefer med startnummer på brystet: Takk for at dere orker utdanne enda et kull. Løypa er deres. Vi vet utmerket godt hvem som er sjefen der ute.

Og til alle dere i støtteapparatet, soldater, studenter, frivillige, helsepersonell og alle dere andre som gjør maskineriet mulig: Gratulerer med opptaket til Jedi-akademiet. Sug til dere kunnskapen. Ta vare på det dere lærer. Dere kommer til å trenge det resten av livet.

May the Beito force be with you.